Til hoveddokumentet
Alternativ modellutforming

Selskapsskatt som fradrag i minsteformuesskatten

En egen vurdering av argumentene for og imot å inkludere selskapsskatt som kredit mot skattegulvet, under forutsetning av at de to modellene gir samme proveny.

Premisset: likt proveny

Når vi forutsetter at provenyet skal være likt i de to modellene, endres debatten. Spørsmålet er ikke lenger om staten skal hente inn mer eller mindre penger fra de svært formuende. Spørsmålet er hvilken skattebase som skal brukes, og hvilken adferd systemet skal belønne eller straffe.

For at en modell uten kredit for selskapsskatt og en modell med kredit for selskapsskatt skal gi samme proveny, må selve skattegulvet justeres. En ren Zucman-modell kan ha lavere sats, for eksempel 2 %. En integrert modell som lar eieren trekke fra sin andel av selskapsskatt, må ha et høyere nominelt gulv, for eksempel 3,5 %, for å treffe samme provenymål. Tallene er illustrative; den faktiske satsen må kalibreres mot norske mikrodata.

Modell A: lavere sats

Zucmans rene modell

Skattegulvet beregnes mot individuelle skatter. Selskapsskatt betalt av underliggende selskaper kan ikke trekkes fra.

Modell B: høyere sats

Integrert modell

Skattegulvet settes høyere, men eieren kan kreditere en beregnet andel av selskapsskatt betalt av underliggende selskaper.

Modell A: uten selskapsskatt

Dette ligger nærmest Zucmans egen baseline i G20-rapporten: minimumet måles mot personlige skatter, ikke mot selskapsskatt eller andre skatter på bedriftsnivå. Under likt proveny betyr det en lavere nominell sats, men ingen fradragsrett for selskapsskatt.

Argumenter for

  • Treffer holdingselskaper som skatteskjold. Modellen er direkte rettet mot individets personlige skatteposisjon. Den reduserer gevinsten ved å la store verdier hope seg opp i holdingselskaper uten utbytte eller realisasjon.
  • Enklere administrasjon. Skattemyndighetene trenger i hovedsak global nettoformue og betalt personlig skatt. De slipper å beregne eierens rettmessige andel av skatt i komplekse konsern, fond, minoritetsposter og utenlandske datterselskaper.
  • Lavere nominell sats. Når satsen kan holdes lavere, blir gulvet mindre krevende for eiere av selskaper med svak lønnsomhet, midlertidige underskudd eller lav kontantavkastning.

Argumenter imot

  • Kan virke grovt på selskapseiere. Modellen skiller ikke mellom en eier av et produktivt selskap som betaler ordinær selskapsskatt, og en eier med passive, lavt beskattede papirverdier. Begge vurderes på individnivå.
  • Juridisk og politisk sårbarhet. I Norge og EU kan en høy samlet byrde på samme økonomiske avkastning bli møtt med argumenter om dobbeltbeskatning, proporsjonalitet og vern av eiendomsretten.
  • Svakere kobling til realøkonomisk skattebidrag. Selskapets faktiske skattebetalinger og arbeidsplasser får ingen direkte betydning for eierens minimumsberegning.

Modell B: med selskapsskatt

Dette er ikke Zucmans baseline, men en alternativ nasjonal utforming. Den forsøker å samordne person- og selskapsnivået: hvis eierens selskaper allerede betaler mye selskapsskatt, skal dette redusere utfyllingsskatten. For å holde provenyet likt må satsen settes høyere.

Argumenter for

  • Økonomisk nøytralitet. Selskapsskatt kan forstås som en forhåndsskatt på avkastning som ellers ville tilfalt eierne. En kredit gjør at systemet i større grad måler samlet skatt på eierens kapitalavkastning.
  • Mindre press på lønnsomme bedrifter. Eiere av selskaper som faktisk overskuddsdeklarerer og betaler skatt, skjermes fra deler av den personlige utfyllingsskatten. Mer kapital kan bli stående i virksomheten.
  • Hardere mot reelle nullskattytere. Fordi satsen må være høyere for å gi samme proveny, treffer modellen særlig hardt personer som lykkes med å betale lav personlig skatt og samtidig eier strukturer som heller ikke betaler reell selskapsskatt.

Argumenter imot

  • Et beregningsproblem med mange smutthull. Det er vanskelig å fastsette en persons andel av selskapsskatt i børsnoterte selskaper, fond, flernasjonale konsern og strukturer med minoritetseiere eller ulike aksjeklasser.
  • Internasjonal kredit blir krevende. Hvis skatt er betalt i Irland, Sveits, Singapore eller lavskatteland med særregimer, må Norge bestemme om skatten er reell nok til å krediteres, og hvem som har krav på fradraget.
  • Mer konjunkturfølsomhet. I dårlige år faller selskapenes overskudd og selskapsskatt. Da forsvinner fradraget samtidig som eieren møter et høyere nominelt gulv, ofte når likviditeten er svakest.

Hva valget egentlig handler om

Når provenyet holdes likt, handler ikke valget primært om hvor mye de svært rike samlet skal betale. Det handler om omfordelingen av byrden mellom ulike typer formue, og om hvor mye kompleksitet staten er villig til å akseptere for å oppnå en mer integrert behandling av selskaps- og personskatt.

Valg Hva modellen prioriterer Hva den risikerer
Zucmans rene modell Enkelhet, personlig minimumsbeskatning og mindre rom for holdingselskaper som privat skatteskjold. Grovere behandling av aktive selskapseiere og sterkere innvendinger om dobbeltbeskatning.
Integrert modell Økonomisk samordning mellom selskap og eier, og bedre skjerming av virksomheter som allerede betaler ordinær selskapsskatt. Høyere sats, større konjunkturfølsomhet, mer byråkrati og flere muligheter for strategisk skattetilpasning.

Vurdering for norsk utforming

For Norge er det ryddigst å skille mellom Zucmans baseline og en eventuell norsk modifikasjon. Baseline bør beskrives korrekt: selskapsskatt krediteres ikke. Dersom Norge likevel ønsker å inkludere selskapsskatt, bør det presenteres som et bevisst avvik med egen sats, egne antiomgåelsesregler og et smalt sett med godkjente skatter som kan krediteres.

En mulig mellomløsning er å starte med Zucmans enklere modell, men utrede en begrenset kredit for norsk ordinær selskapsskatt der eierandel, skattebetaling og underliggende virksomhet kan dokumenteres sikkert. Da unngår man å gjøre hele standarden avhengig av kompliserte internasjonale konsernregnskap fra første dag.

Kilder