Særskilt høringsinnspill

Lesetid: beregner...

Strategisk vurdering: Innføring av Zucmans minsteformuesskatt

En praktisk vurdering av hvordan en koordinert minsteformuesskatt på 2 % kan innføres for nettoformuer over 1 milliard kroner (Zucman-modellen).

Mottaker

Skattekommisjonen 2026

Utarbeidet av

Bubba-Claude Punters and Partners

Dato

27. mai 2026

Emne

Praktisk rammeverk for en koordinert minsteformuesskatt på 2 % for nettoformuer over 1 milliard kroner.

1. Bakgrunn og formål

De siste tiårene har kapitalmarkedene, selskapsstrukturene og de internasjonale skattereglene endret seg raskere enn personbeskatningen. Store formuer kan i dag vokse uten at veksten vises som løpende skattbar inntekt. Svært formuende personer kan akkumulere urealiserte gevinster, låne med aksjer som sikkerhet for å finansiere privat forbruk, og bruke holdingselskaper til å utsette eller redusere skatt på realisasjon.

Konsekvensen er at den effektive skattesatsen for de aller rikeste ofte blir lavere enn for vanlige lønnsmottakere. Det svekker tilliten til skattesystemet og gjør finansieringen av velferdsstaten mer sårbar.

Dette notatet vurderer hvordan Gabriel Zucmans forslag kan innføres i Norge: en årlig minsteformuesskatt på 2 %, rettet mot personer med reell global nettoformue over 1 milliard kroner (omtrent 100 millioner USD ved dagens kurs).

Skatten er utformet som et skattegulv, ikke som en ekstra skatt på toppen av alt annet. Etter Zucmans G20-baseline er det bare individuelle skatter som krediteres mot gulvet: personlig inntektsskatt, skatt på kapitalinntekter og utbytte, formuesskatt og økonomisk tilsvarende personskatter. Selskapsskatt, arbeidsgiveravgift, eiendomsskatt, merverdiavgift og andre bedrifts- eller indirekte skatter skal ikke regnes med. Hvis de krediterbare individuelle skattene allerede overstiger 2 % av nettoformuen, blir det ingen utfyllingsskatt. Hvis skattebelastningen ligger under gulvet, betales differansen.

Notatet vurderer innføring, administrative kostnader, praktiske flaskehalser og tiltak mot utflytting, skattetilpasning og likviditetsproblemer.

2. Mekanisme og hovedgrep

Ordningen bygger på tre hovedgrep som skal gjøre skatten treffsikker, håndhevbar og vanskelig å omgå:

2 % skattegulv på reell nettoformue

Global nettoformue (eiendeler minus gjeld) fastsettes per 31. desember. Hvis 2 % av denne formuen overstiger summen av krediterbare individuelle skatter - personlig inntektsskatt, skatt på kapitalinntekter og utbytte, formuesskatt og økonomisk tilsvarende personskatter - ilegges en utfyllingsskatt som dekker differansen. Selskapsskatt krediteres ikke i Zucmans baseline.

Innslagspunkt på 1 milliard kroner

Den høye grensen avgrenser ordningen til et fåtall hundre personer i Norge. Det endelige antallet må kontrolleres mot registerdata fra Skatteetaten og SSB, men modellen skjermer ordinær kapital og lar Skatteetaten bruke ressursene på en liten, oversiktlig gruppe.

Automatisert tredjepartsrapportering

Modellen bør ikke bygge på egenrapportering alene. Den må kobles til utvidet CRS-rapportering, nasjonale aksjonærregistre og opplysninger fra finansinstitusjoner, slik at eierskap og verdier rapporteres direkte inn til Skatteetatens verdsettelsessystemer.

Slik beregnes skattegulvet i praksis

En vanlig misforståelse er at skattegulvet virker som en tradisjonell trinnskatt, der man bare betaler skatt av formuen over innslagspunktet. Zucman-modellen fungerer annerledes: Skattegulvet på 2 % beregnes av hele den globale nettoformuen, ikke bare den delen som overstiger 1 milliard kroner.

For en person med reell nettoformue på 2 milliarder kroner blir det årlige skattegulvet 40 millioner kroner (2 % av 2 milliarder), ikke 20 millioner kroner (2 % av den siste milliarden). Formålet er å fastsette et absolutt minimum for samlet skattebidrag fra personer med svært store formuer.

Hvis krediterbare individuelle skatter fra inntekt, utbytte, kapitalinntekter og formuesskatt summerer seg til 45 millioner kroner, er gulvet passert og utfyllingsskatten blir null. Hvis slike skatter bare er 10 millioner kroner, blir utfyllingsskatten 30 millioner kroner, slik at samlet krediterbar personskatt kommer opp til gulvet på 40 millioner kroner. Selskapsskatt betalt av underliggende selskaper kan være relevant for en bred vurdering av samlet skattebyrde i økonomien, men den teller ikke som kredit mot gulvet i Zucmans egen baseline.

Hva som krediteres - og hva som ikke krediteres

Dette punktet er avgjørende for å beskrive Zucman riktig. G20-rapporten sier uttrykkelig at minimumet skal beregnes mot individuelle skatter: inntektsskatt, formuesskatt og økonomisk tilsvarende personlige skatter. Rapporten sier samtidig at selskapsskatt, arbeidsgiveravgift, eiendomsskatt, forbruksskatter og andre skatter på bedriftsnivå eller indirekte skatter ikke skal tas med.

Zucmans bok We Need to Tax Billionaires endrer ikke dette prinsippet. Den populære gjennomgangen av boken i CleanTechnica beskriver samme hovedlogikk: en 2 % minsteskatt på formue som virker som et gulv, der personer som allerede har betalt tilsvarende 2 % av formuen i ordinære skatter ikke får ekstra skatt. Den gjennomgangen gjør ikke selskapsskatt til en kredit i Zucmans baseline. En modell som krediterer beregnet andel av selskapsskatt er derfor en alternativ nasjonal utforming - ofte foreslått for å gjøre ordningen mer juridisk eller politisk spiselig - men den bør ikke presenteres som Zucmans opprinnelige baseline.

Les egen analyse av argumentene for og imot å inkludere selskapsskatt som fradrag når provenyet holdes likt.

3. Fordeler og motargumenter

3.1 Hovedargumenter for ordningen

Betydelig og stabilt proveny

Foreløpige beregninger basert på norske formuesforhold tilsier at en minstesats på 2 % for formuer over 1 milliard kroner kan gi 12–15 milliarder kroner i årlig proveny. Anslaget bør holdes opp mot Zucmans globale estimat på 200–250 milliarder USD fra om lag 3 000 milliardærer. Norges andel av verdens milliardærer, anslått til 0,5–1 %, gir en enkel rimelighetstest: Et norsk proveny på 12–15 milliarder kroner, eller rundt 1,2–1,5 milliarder USD, forutsetter at norske milliardærer i dag har lavere effektiv skattesats enn det globale gjennomsnittet. Den forutsetningen må testes mot mikrodata fra SSB før publisering.

Gjenoppretting av reell progresjonalitet

Tiltaket retter opp skjevheten der milliardærer kan betale lavere effektiv skatt av sin økonomiske inntekt enn en vanlig sykepleier eller ingeniør.

Treffer lav personlig beskatning uavhengig av selskapsstruktur

Dette er avgjørende for at skatten skal beskrives presist. Zucmans baseline spør ikke om underliggende selskaper har betalt mye eller lite selskapsskatt; den spør om eieren personlig har betalt minst 2 % av sin globale nettoformue i krediterbare individuelle skatter. Eier A kan drive et stort industriselskap som betaler betydelig selskapsskatt, men får likevel ikke kredit for den selskapsskatten i baseline. Eier B kan bruke holdingselskaper, lavskatteland eller lavutbytte-strukturer for å holde personlig skatt lav. Begge vurderes mot samme personlige skattegulv.

Nøytralisering av skattetilpasning

Fordi beregningen tar utgangspunkt i nettoformue, ikke realisasjon, mister klassiske tilpasninger mye av effekten: utsatt utbytte, oppbygging av kapital i holdingselskaper og lån med aksjer som sikkerhet.

Internasjonal bevegelse

G20 har siden 2024 diskutert Zucmans forslag som en mulig ny pilar i det internasjonale skattesamarbeidet. Hvis Norge går tidlig inn, kan Norge påvirke utformingen av en eventuell global standard.

3.2 Vanlige motargumenter – og svarene på dem

Motargument 1

«Likviditetsproblem for gründere»

Gründere i raskt voksende unoterte selskaper kan ha høy formuesverdi, men lav privat kontantstrøm.

Svar og løsning

Betalingsutsettelse mot pant

Innvendingen er reell, men kan løses med betalingsutsettelse som beskrevet i avsnitt 5.2: Skatten utsettes mot statlig pant i aksjene og gjøres opp ved en senere likviditetshendelse. Ingen gründer skal måtte tvangsselge livsverket sitt.

Motargument 2

«Verdsettelse av unoterte aksjer er for subjektivt»

Børsnoterte aksjer har løpende markedspris. Unoterte selskaper, immaterielle eiendeler og næringseiendom er vanskeligere å verdsette.

Svar og løsning

Lovfestede sjablongregler

Omsetnings- og EBITDA-multipler fra sammenlignbare børsnoterte selskaper gir forutsigbare verdier og færre tvister. Skattyter kan legge frem dokumenterte transaksjoner hvis sjablongen gir for høy verdi. Tilsvarende metoder brukes allerede i arve- og gaveavgift internasjonalt.

Motargument 3

«Skatten vil drive milliardærer ut av landet»

Hvis Norge innfører ordningen alene, kan flere vurdere å flytte skattemessig bosted til lavskatteland som Sveits eller De forente arabiske emirater.

Svar og løsning

Tre lag mot skattemotivert utflytting

Risikoen håndteres med tre grep: (a) skjerpet utflyttingsskatt og 5–10 års etterbeskatningsperiode; (b) en sistehåndsregel som gjør at Norge kan kreve inn manglende skatt fra personer i land som ikke deltar, etter mønster fra UTPR-regelen i Pilar 2; og (c) aktivt arbeid for en OECD-standard. Empiriske studier viser dessuten at svært formuende personer flytter sjeldnere enn debatten ofte legger til grunn, blant annet på grunn av familie, eierskap, nettverk og styreverv.

Motargument 4

«Ordningen vil skape salgspress på Oslo Børs»

Hvis alle eiere må selge aksjer samtidig hver vår, kan kursene presses kunstig ned.

Svar og løsning

Spredt forfall og fleksibelt oppgjør

Forfall fordelt etter fødselsmåned, kombinert med adgang til oppgjør i statsobligasjoner eller månedlige avdrag, reduserer risikoen kraftig. Salg fra anslagsvis et par hundre personer fordelt over tolv måneder er marginalt målt mot daglig omsetning på Oslo Børs.

4. Innføringsutfordringer og administrative kostnader

Norske skattemyndigheter er i dag først og fremst rigget for å kontrollere inntekt, realisasjoner, merverdiavgift og rapporterte formuesposter. Løpende verdsettelse av komplekse globale formuesstrukturer krever et tydelig løft. Det er krevende, men håndterbart.

4.1 Viktigste praktiske hindringer

1. Verdsettelse av unoterte aksjer

Markedsverdien av unoterte selskaper krever finansiell analyse. Vanlige sjablonger treffer ikke alltid reell verdi. Dette bør løses med lovfestede verdsettelsesregler og adgang til motbevis. Metoden bør knyttes tydelig til Zucmans modell for beregnet minsteinntektsskatt, der formuen brukes som mål på urealisert økonomisk inntekt. Et 2 %-gulv, kalibrert mot observert realavkastning på 7,5 % per år, gir et bedre rettslig vern mot påstander om konfiskasjon.

2. Uoversiktlige eierstrukturer og truster

Svært formuende personer eier sjelden alle eiendeler direkte. De bruker holdingselskaper, utenlandske truster, stiftelser og andre mellomledd. Å identifisere reell rettighetshaver krever bedre kobling mot internasjonale registre og utvidet CRS-rapportering.

3. Kompetansegap i Skatteetaten

Kontroll av globale formuesstrukturer krever regnskapskompetanse, skatterett, selskapsrett, verdsettelse og dataanalyse. Skatteetaten har deler av dette i dag, men må bygge en mer spesialisert enhet.

4.2 Anslåtte administrative kostnader for Skatteetaten

For å gjennomføre tiltaket bør det opprettes en spesialisert enhet: «Seksjon for store formuer». Anslagene under er foreløpige og må kvalitetssikres gjennom en egen konseptutredning.

Kostnadskategori	Beskrivelse	År 1 (engangs)	Årlig drift
Kontrollteknologi og IT	Automatisert formuessporing, registeranalyse, sikre bank-API-er	150 mill. kr	30 mill. kr
Spesialisert kompetanse	Ca. 80 revisorer, verdsettelsesanalytikere og jurister med internasjonal skattekompetanse	40 mill. kr	90 mill. kr
Tvister og prosess	Juridisk kapasitet til komplekse verdsettelsessaker	20 mill. kr	40 mill. kr
Sum	Samlet ramme for kontroll og innkreving	210 mill. kr	160 mill. kr

*Merknad: Totalt år 1 = 370 mill. kr (engangs + drift). Fra år 2 er den løpende årlige driftskostnaden ca. 160 mill. kr.

5. Konsekvenser og handlingsplan

5.1 Utilsiktede konsekvenser å overvåke

Tre forhold må følges tett i innkjøringsfasen: utflytting av personer og kapital, mulig salgspress i aksjemarkedet ved forfall, og flere klager og søksmål om verdsettelse.

5.2 Tiltak

Global minstesats (OECD «Pilar 3»)

Norge bør arbeide aktivt for en felles modell i OECD og G20, etter mønster fra den globale minimumsskatten på 15 % for selskaper. Internasjonal samordning reduserer gevinsten ved å flytte formue til lavskatteland og er det viktigste enkelttiltaket mot kapitalflukt.

Betalingsutsettelse ved illikvid formue

For gründere med formue bundet i unoterte vekstselskaper bør skatten kunne utsettes mot at staten får pant i aksjene. Skattekravet føres som en forpliktelse og gjøres opp ved børsnotering, oppkjøp, sekundærsalg eller annen likviditetshendelse.

Skjerpet utflyttingsskatt og etterbeskatning

Norge bør bygge videre på innstrammingene i utflyttingsskatten og innføre regler som gjør at formell flytting ikke automatisk nuller ut skatteforpliktelsen.

Utvidet analyse: utflytting og Zucmans metode

Problemet: Uten egne utflyttingsregler kan minsteformuesskatten gi et sterkt insentiv til å flytte skattemessig bosted til lavskatteland før reglene får effekt. Risikoen er særlig høy for svært formuende personer fordi store verdier kan ligge i holdingselskaper, stiftelser, truster eller andre strukturer som formelt kan plasseres utenfor Norge. Norge kan da miste både fremtidig proveny og innsyn i de underliggende eierforholdene.

Zucmans metode: Løsningen er ikke å forby flytting, men å fjerne skattegevinsten ved skattemotivert utflytting. Det kan gjøres med tre lag:

(i) Utflyttingsskatt på latente gevinster: Latente gevinster skattlegges ved utflytting for personer med globale verdier over 1 milliard kroner. Det hindrer at verdistigning opptjent mens skattyter var bosatt i Norge, kan tas ut skattefritt etter flytting.
(ii) Etterbeskatningsperiode på 5–10 år: Minsteformuesskatten på 2 % fortsetter å gjelde for tidligere norske skattytere i en overgangsperiode. Beregningen tar utgangspunkt i global nettoformue og gir fradrag for faktisk betalt skatt i ny bostedsstat. Modellen følger logikken Zucman trekker frem fra tysk utflyttingsskatt: eksisterende exit-regler utvides slik at de også fanger opp årlig underbeskatning etter utflytting.
(iii) Sistehåndsregel for innkreving: Hvis en tidligere norsk milliardær flytter til et land som ikke har innført Zucman-standarden, kan Norge — sammen med andre deltakende land — kreve inn sin del av differansen mellom 2 %-gulvet og faktisk betalt skatt. Mekanismen bygger på samme logikk som UTPR-regelen i den globale selskapsminimumsskatten.

Praktisk effekt: En skattyter som flytter til Sveits, De forente arabiske emirater eller et annet lavskatteland får fortsatt fradrag for skatt som faktisk betales der. Hvis samlet skatt likevel ligger under 2 % av global nettoformue, kreves differansen inn gjennom etterbeskatningsperioden eller gjennom sistehåndsregelen. Reell flytting er fortsatt lovlig, men rent skattemotivert flytting mister mye av den økonomiske gevinsten.

Sjablongregler for verdsettelse

For å begrense tvister fastsettes verdien av unoterte selskaper med standardiserte multipler av historisk omsetning og EBITDA innenfor hver bransje. Skattyter kan dokumentere lavere verdi gjennom en faktisk markedstransaksjon.

Spredt forfall og fleksible oppgjørsformer

Forfall fordeles over fire kvartaler basert på skattyters fødselsmåned. Oppgjør kan skje i kontanter, statsobligasjoner eller gjennom strukturerte månedlige avbetalingsordninger.

6. Ofte stilte spørsmål (FAQ)

Her er korte svar på de vanligste tekniske og prinsipielle spørsmålene om Zucman-modellen i norsk skattesystem.

Spørsmål 1: Er dette dobbeltbeskatning? Hvis jeg allerede betaler høy skatt på utbytte og inntekt, må jeg da betale 2 % i tillegg?

Nei. Ordningen er et gulv, ikke et generelt tillegg.

En vanlig misforståelse er at skattegulvet virker som en tradisjonell trinnskatt, der man bare betaler skatt av beløpet over innslagspunktet. Zucman-modellen fungerer annerledes: Skattegulvet på 2 % beregnes av hele den globale nettoformuen, ikke bare den delen som overstiger 1 milliard kroner.

Har du en reell nettoformue på 2 milliarder kroner, er skattegulvet 40 millioner kroner (2 % av 2 milliarder), ikke 20 millioner kroner (2 % av den siste milliarden). Hvis summen av krediterbare individuelle skatter - for eksempel personlig inntektsskatt, skatt på utbytte og ordinær formuesskatt - dette året er 45 millioner kroner, blir utfyllingsskatten null.

Hvis krediterbar individuell skatt bare er 10 millioner kroner, blir utfyllingsskatten 30 millioner kroner. Da løftes samlet krediterbar personskatt opp til gulvet på 40 millioner kroner.

Spørsmål 2: Hvordan skal Skatteetaten verdsette unoterte selskaper og oppstartsbedrifter hvert år?

Systemet bør bruke lovfestede sjablongregler i stedet for frie skjønnsvurderinger. For unoterte selskaper beregnes verdi med faste omsetnings- og EBITDA-multipler fra sammenlignbare børsnoterte selskaper. Skattyter kan legge frem dokumenterte markedstransaksjoner hvis sjablongen gir feil verdi. Det gir forutsigbarhet og færre tvister.

Spørsmål 3: Hva skjer hvis en gründer er «papirrik», men mangler kontanter? Må de selge livsverket sitt?

Nei. Skattytere med en stor del av formuen bundet i illikvide aksjer bør kunne søke betalingsutsettelse. Skattekravet registreres som pant til fordel for staten og gjøres opp ved delsalg, oppkjøp, børsnotering eller annen likviditetshendelse.

Spørsmål 4: Hvis en milliardær flytter ut eller overfører midler til en utenlandsk stiftelse, hvordan kan staten kreve inn skatten?

Norge bruker bostedsbeskatning, ikke statsborgerskapsbeskatning. Full utflytting kan derfor avskjære norsk skatteplikt fremover, men bør samtidig utløse skjerpet utflyttingsskatt på latente gevinster over terskelen. Skatteavtaler, registerutveksling og utvidet CRS-rapportering må sikre at utenlandske strukturer rapporteres til norske myndigheter så lenge norske skattekrav består.

Spørsmål 5: Vil ikke dette gi fall på Oslo Børs når skatten forfaller?

For å unngå markedsforstyrrelser fordeles forfall over fire kvartaler basert på skattyters fødselsmåned. I tillegg åpnes det for oppgjør i statsobligasjoner eller månedlige avbetalingsordninger. Salgstrykket fra anslagsvis et par hundre personer, spredt over tolv måneder, er marginalt sammenlignet med Oslo Børs' daglige omsetning.

Spørsmål 6: Hva er forventet avkastning for staten?

Den administrative driften er anslått til rundt 160 millioner kroner i året. Med et forsiktig provenyanslag på 13 milliarder kroner gir det om lag 80 kroner i proveny per krone i drift. Det gjør tiltaket svært lønnsomt for staten, forutsatt at provenyanslaget bekreftes gjennom detaljert mikrosimulering.

Spørsmål 7: Hvorfor 2 % og ikke en høyere eller lavere sats?

2 % er ment å ligge klart under den langsiktige realavkastningen på store, brede formuesporteføljer. Satsen skal derfor i prinsippet ikke spise av formuens reelle kjøpekraft over tid, men hente inn skatt på avkastning som i dag kan bli liggende ubeskattet i urealiserte gevinster og selskapsstrukturer. Satsen er kalibrert for proporsjonalitet, ikke konfiskasjon.

Spørsmål 8: Hva hvis ingen andre land følger etter? Risikerer ikke Norge å stå alene?

Risikoen reduseres av tre forhold: (a) G20 har siden 2024 utredet Zucmans forslag, (b) flere EU-land har signalisert interesse, og (c) den globale minimumsskatten for selskaper viser at internasjonal samordning kan komme raskt når noen land går foran. Selv om Norge innfører ordningen alene, kan skjerpet utflyttingsskatt og tydelige sjablongregler bidra til å bevare skattegrunnlaget.

Spørsmål 9: Hvordan fungerer etterbeskatningsperioden konkret? Kan staten beskatte noen som flyttet til Sveits for syv år siden?

Etterbeskatningsperioden betyr at norsk skatteplikt under minsteformuesskatten består i 5–10 år etter formell utflytting, for eksempel hvis skattyter har vært bosatt i Norge i minst 10 av de 15 årene før utflytting. En milliardær som flytter til Sveits i 2027, kan da fortsatt måtte betale differansen mellom 2 % av global formue og faktisk betalt skatt i Sveits frem til og med 2034 ved en syvårig periode. Regelen faller bort hvis Sveits selv innfører Zucman-standarden, eller hvis skattyter dokumenterer en reell og varig tilknytningsendring.

Spørsmål 10: Hva er sistehåndsregelen for innkreving, og hvorfor er den viktig?

Prinsippet er hentet fra OECDs Pilar 2 og UTPR-regelen. Hvis ett land i et koordinert system ikke innfører minimumsskatten, kan andre deltakende land kreve inn differansen. For svært formuende personer betyr det at Norge og andre deltakerland kan fordele og kreve inn manglende minsteskatt etter objektive nøkler, for eksempel hvor formuen er skapt eller hvor underliggende selskaper driver virksomhet. Mekanismen reduserer gevinsten ved å flytte til lavskatteland.

Spørsmål 11: Stemmer det at milliardærer flytter sjeldnere enn mange tror?

Ja. Dette er et av Zucmans mest siterte empiriske poenger. Studier omtalt i G20-rapporten viser at amerikanske milliardærer har en årlig flytterate på om lag 0,2 %, langt lavere enn befolkningen ellers. Årsaken er enkel: familie, eierskap, styreverv, rådgivere, nettverk og lokale investeringer binder folk sterkere enn marginale forskjeller i skattesats.

Spørsmål 12: Hvor kommer 2 %-satsen fra?

Zucman viser til at langsiktig realavkastning på svært store formuer globalt har vært om lag 7,5 % per år siden 1980. Samtidig er den reelle skattebelastningen for milliardærer anslått til rundt 0,3 % av formuen. En sats på 2 % reduserer da netto realavkastning fra omtrent 7,2 % til 5,5 %. Det er fortsatt høyt. Satsen er derfor satt for å skattlegge deler av avkastningen, ikke for å tære på formuens underliggende kjøpekraft.

Spørsmål 13: Hvorfor beregnet minsteinntektsskatt og ikke en ren formuesskatt?

Zucmans modell kan gjennomføres som en minsteinntektsskatt der formuen brukes som beregningsgrunnlag, men G20-baselinen uttrykker gulvet som minst 2 % av formuen i individuelle skatter. Skillet er viktig: Ordningen ilegger ingen utfyllingsskatt når det allerede betales nok krediterbar personlig skatt, men selskapsskatt på underliggende selskapsnivå teller ikke med. Den treffer tilfeller der økonomisk inntekt i praksis blir liggende ubeskattet for personen gjennom holdingselskaper eller urealiserte gevinster. Det er et sterkere svar på innvendinger om dobbeltbeskatning enn en ren formuesskatt, samtidig som det må skilles fra alternative modeller som lar eiere kreditere beregnet selskapsskatt.

Spørsmål 14: Erstatter Zucman-skatten den norske formuesskatten?

Nei. Zucman-modellen er et gulv som virker sammen med eksisterende skatter. Den ordinære norske formuesskatten, med gjeldende bunnfradrag og verdsettingsrabatter, kan fortsette som i dag. For svært formuende personer teller ordinær formuesskatt med i beregningen mot 2 %-gulvet. De som allerede betaler betydelig skatt, får liten eller ingen utfyllingsskatt. De som har strukturert seg bort fra skattegrunnlaget, får størst effekt.

Spørsmål 15: Endrer Zucmans bok We Need to Tax Billionaires prinsippet om at selskapsskatt ikke krediteres?

Nei. Boken og gjennomgangen av den gjentar hovedpoengene: milliardærer kan betale svært lav personlig skatt fordi formuen holdes i selskaper, holdingselskaper og urealiserte gevinster; løsningen er et 2 %-gulv på formue; og skatten fungerer som en utfyllingsskatt for dem som ikke allerede betaler nok personlig skatt. CleanTechnica-gjennomgangen omtaler terskelen i den franske debatten som 100 millioner euro og viser til globalt proveny fra dollarmilliardærer og centimillionaires, men den beskriver ikke en modell der selskapsskatt krediteres mot gulvet. En slik kreditmodell er en alternativ nasjonal designmulighet, ikke Zucmans baseline.

7. Kilder og referanser

G20-rapporten

Gabriel Zucman (2024), A blueprint for a coordinated minimum effective taxation standard for ultra-high-net-worth individuals, rapport bestilt av det brasilianske G20-presidentskapet: taxobservatory.world/.../report-g20.pdf

Gjennomgang av boken

Jonny Tiernan (2026), We Need To Tax Billionaires At 2%, & Economist Gabriel Zucman Just Explained Exactly How, CleanTechnica, gjennomgang av hovedpoengene i Zucmans bok We Need to Tax Billionaires: cleantechnica.com/.../we-need-to-tax-billionaires-at-2...